Den skandinaviske hvalrossfangsten - Fra Norge til Høyarktis

Vegard L. Bleken

Innledning.

En ny aDNA-studie av Ruiz-Puerta, et al. (2024), gir ny innsikt i vikingenes handel med hvalross-elfenben og deres interaksjoner med urfolk i Grønland og Høyarktis. Funnene viser at fangsten i Høyarktis, spesielt etter 1120, spilte en viktig rolle, noe som bedrer vår forståelse av vikingenes fangstområder og økonomiske drivkrefter. Studien antyder at skandinavene kan ha samarbeidet med eller konkurrert med inuittene om ressursene, noe som åpner for nye perspektiver på deres globale nettverk.

Figur 1: Støttann av hvalross 45 cm lang (Dectot 2018:4).

Hvalrosshandelen.

Jakten og handelen på hvalross-elfenben startet trolig med vikingene og handelsvaren var utbredt over store deler av Europa mellom det 11.-13. århundre. Dette kan bekreftes gjennom funn av både artefakter i elfenben og produksjonsavfall fra verksteder i byer som Dublin, Bergen og Sigtuna (Frei, Ashley, Coutu et al. 2015:440). Råvaren ble brukt til å utforme kunstobjekter og andre luksusvarer for overklassen i middelalderens Europas. Mest kjent er kanskje «The Lewis Chessmen» (Staar, Barrett, Gondek et al. 2018:1). Handelen med hvalross-elfenben er også kjent fra 800-tallskilden Historiarum adversum paganos libiri VII gjennom beretningen om Ottars sjøreiser, hvor mannen fra Hålogaland har med seg hvalrosstenner da han besøker kong Alfred i England på slutten av 800-tallet (Bately 2007:45). Gjennom beretningen om Ottars seilas blir vi fortalt at Ottar sannsynligvis reiste opp til Kvitsjøen rundt Kolahalvøya for å jakte på hvalross da disse dyrene hadde «very fine bone in their teeth» (Bately 2007:45). Basert på arkeologiske funn av bearbeidede hvalrosstenner i området antas det at dette området har blitt brukt til slik jakt på 1100-tallet, men hvalrossbestanden her har ikke vært stor nok til å forsyne det europeiske markedet (Dectot 2018:161).

Figur 2: De berømte Lewis Chessmen fra 1100-tallet er laget av hvalrosstann fra et av verkstedene i Trondheim (Dectot 2015:165).

Island

Handelen med hvalrosstenner økte betraktelig da handelslinjene som forsynte Europa med «ekte» elfenben fra elefant ble svekket etter Vest-Romerrikets fall. Tilgjengeligheten av denne luksusvaren ser ut til å ta seg opp på midten av 1200-tallet, muligens noe tidligere i Sør-Europa (Dectot 2018:160). Det er dette vinduet at vikingene kunne tjene gode penger på elfenben av hvalross og at handelsrutene og jaktmarkene for varen utvides. Da vikingene kom til Island på slutten av det niende århundre og Grønland på slutten av det tiende århundre, ser man at de ganske tidlig igangsetter fangst av hvalross (Frei, Ashley, Coutu et al. 2015:440). På Island har man funnet flere bein fra hvalross under Reykjavik som sannsynligvis er forbundet med de tidlige fasene av vikingbosetningen her da de er funnet sammen bein av gris, et dyr vikingene tok med seg til øya (Frei, Ashley, Coutu et al. 2015:442; Knudsen 2007:65-66). En annen oppdagelse som gir sterkere indisier på tidlig hvalrossjakt på Island er funnet av tre støttenner under langhuset ved Aðalstræti 14–18 i Reykjavik. Langhuset ligger over Landnám-tefraen, et basaltisk tefralag i jorden forårsaket av et vulkanutbrudd fra Veiðivötn og har blitt datert til 871±2 (Sigurgeirsson et al. 2013:1). Hallen selv er radiokarbondatert til sent åttende – tidlig niende århundre. Hvalrossen er også nevnt i skriftlige kilder på Island som juridiske tekster og sagaer (Dectot 2018:161), og i tillegg ser det ut til at hvalen har spilt en rolle i forbindelse med stedsnavn på Island med plasser som Rosmhvalanes og gårdene Hvallátur og Hvallátrar (Frei et al. 2015:442). Mye av hvalrossfangsten ser ut til å ha startet i sørvest før den senere utvider seg lengre nordøst, som funnene ved Svalbarð på Island vitner om (Frei et al. 2015:444). Fangsten av hvalross ser imidlertid ut til å være sterkt redusert innen 1100-1200-tallet, muligens på grunn av overfiske (Dectot 2018:161; Frei et al. 2015:445; Star et al. 2018:2).

 Figur 3: Kart over viktige steder relatert til hvalrossfangsten (Frei et al. 2015:441).

Grønland og Høyarktis

Grønland tar etter hvert over som hovedkilde til hvalross, spesielt Disco Bay, og bein fra hvalross dukker opp i nesten samtlige samlinger av dyrelevninger fra utgravinger på Grønland (Frei et al. 2015:446). Utgravinger i 1984 ved V51 Sandnes på vestsiden av Grønland fant 1473 beinfragmenter fra hvalross hvorav de tidligste kunne bli radiokarbondatert til 1025-1150 mens de senere beinfragmentene ble datert så sent som 1350 (Frei et al. 2015:447). En aDNA-studie som analyserer mitogenomer hos hvalross konkluderer med at det ser ut til å ha skjedd et skifte i fangsten på tidlig 1100-tallet. Ved å sammenligne 37 prøver av hvalrossbein fra Vest-Europa, Grønland og Svalbard har studien sporet hvor hvalrossene kom fra, og funnet ut at mesteparten av fangsten før tidlig 1100-tallet skjer i Atlanterhavet øst for Grønland, mens etter denne datoen kommer mesteparten av dyrene fra havet øst for Grønland (Star et al. 2018:6). Dette er svært interessant med tanke på at det sammenfaller med opprettelsen av bispedømme på Grønland på 1120-tallet (Star et al. 2018:4), når kirken får en større kontroll over samfunnet økonomien på Grønland (McGovern 1985:281). Det kan også se ut til at kirken og eliten i Norge finansierte mye av fangsten (McGovern 1985:309-11; Ruiz-Puerta, Jarrett, MacCarthy et al. 2024:7). Nylig påviste en aDNA-studie av Ruiz-Puerta et al. (Ruiz-Puerta et al. 2024) at fangsten av hvalross også fant sted både så langt nord som Høyarktis, nærmere bestemt «North Water Polynya» nordvest for Grønland, og i «Foxe Basin» nordøst i Canada. Studien viser at mesteparten av studiematerialet fra perioden etter 1120-årene kommer fra disse områdene, hvorav nesten halvparten kommer fra «North Water Polynya» (Ruiz-Puerta et al. 2024:3). Det ble også påvist at 3 av de totalt 11 prøvene fra før 1120 kom fra dette området (Ruiz-Puerta et al. 2024:2). Spørsmålet er om disse dyrene ble fanget av grønlandskolonistene eller om de tilegnet seg materialet gjennom handel med Thuleinuittene på Grønland og tunittene lengre nordvest. På 1300/1400-tallet minker den skandinaviske hvalrossfangsten på Grønland og koloniene svinner hen. Dette er det flere årsaker til og det skyldes antageligvis svartedaudens herjinger og at elfenben fra elefant ble mer tilgjengelig. Uten hvalrosstenner som handelsvare var ikke Grønland en bærekraftig koloni da det manglet det meste av fruktbar jord og tilgang til metaller som gjorde at Grønland var avhengig av å importere varer fra land i Europa. I tillegg ser man også at klimaet ble kaldere noe som bidro til at livet og fangsten av hvalross ble vanskeligere (Svab 2007:68)

Figur 4: Oversikt over prøvene tatt av Ruiz-Puerta et al. Figuren viser også kronologien til venstre i bildet (Ruiz-Puerta et al. 2024:4)

Skandinavene eller urfolk?

Det er ikke umulig at skandinavene kan ha reist så langt nord for å jakte hvalross. Det antas at man om sommeren kunne reise langs vestkysten av Grønland og nå Høyarktis og «North Water Polynya», men at dette kun ville være mulig i cirka 10 uker. Med utgangspunkt i en større ekspedisjonsbåt med et mannskap på 15-40 mann ville en slik seilas være mulig, og gitt jegerne to til fire uker til selve fangsten av dyret (Ruiz-Puerta et al. 2024:5). Vi vet også fra flere sagaer som gjelder Grønland, at skandinavene jaktet på blant annet hvalross langt til nord for bosetningene på Grønland, og at de skal også ha kommet i kontakt med skrælinger (Thuleinuittene og tunittene) på disse jaktekspedisjonene (McGovern 1985:284-83). Det kan også være at skandinavene ervervet seg hvalrossen fra de høyarktiske områdene gjennom handel med urfolkene, men dette skjedde sannsynligvis i begrenset omfang da tilgangen til metall og annet byttemiddel som kunne være interessant for urfolket, var sparsommelig hos grønlandsskandinavene (McGovern 1985:283, 314). Forholdet mellom urfolkene på Grønland og skandinavene er komplekst og usikkert. Mesteparten av de tilgjengelige historiske kildene fra både Europa og inuittene bevitner at møtene mellom urfolk og europeere var voldelige, men det er for generaliserende å anta at dette voldelige forholdet vedvarte gjennom alle de 300 årene som gruppene hadde kontakt (Mcgovern 1985:312). Andre kilder bevitner om inuitter som var satt i tjeneste hos skandinavene, men disse har man ikke funnet spor av arkeologisk, verken gjennom levninger eller artefakter (McGovern 1985:313). Arkeologiske undersøkelser indikerer også at Thuleinuittene mellom 1000 og 1250 beveger seg relativt raskt langs vestkysten av Grønland helt ned til Disco Bay området, og senere, på midten av 1300-tallet, ut i fjordene ved de skandinaviske bosetningene (McGovern 1985:311). Ruiz-Puerta et al. ser det som nokså sikkert at skandinavene tidvis selv bedrev hvalrossfangsten i de Høyarktiske områdene med egne båt og eget mannskap noe som betyr at alle disse tre gruppene (skandinavene, Thuleinuittene og tunittene) har utnyttet de samme fangstområdene siden senest 1120-årene, og at det om sommeren sannsynligvis har vært regelmessig kontakt og møter (Ruiz-Puerta et al. 2024:8). Forholdet er usikkert, men man kan jo tenke seg at begrenset handel har forekommet, men det er også mulighet for at voldelige sammenstøt har forekommet da gruppene konkurrerte om de samme jaktområdene. Det er også interessant å se for seg inuitter i tjeneste hos skandinavene som man kan tenke seg hjalp til med å navigere gjennom dette farlige farvannet og det ugjestmilde klimaet. Anskaffelsen av hvalross fra «Foxe Basin» lengre vest forblir usikker, men med tanke på vikingenes seilas til L’anse aux Meadows i Newfoundland, Canada, rundt år 1000 (Davis 2009:9), er det slettes ikke umulig at «Foxe Basin» har vært tilholdssted for skandinavisk hvalrossfangst. Hvalross finnes også i området rundt L’anse aux Meadows, men det finnes ingen eksempler herfra i materialet brukt de to nevnte aDNA studiene (Ruiz-Puerta 2024:7).

Figur 5: Kart over viktige ruter og mulige jaktområder (Ruiz-Puerta et al. 2024:7).

Skifte i fangstaktiviteten på 1120-tallet fra østlige til vestlige delen av Atlanterhavet kan tyde på at etableringen av bosetningene på Grønland muligens var motivert av utvidet hvalrossjakt og handelsnettverk slik som tidligere er foreslått av Christian Keller (2010). Resultatene fra studien gjort av Ruiz-Puerta et al. tyder på at i den tidligste perioden, frem til 1120, skaffet skandinavene seg støttenner av hvalross på egenhånd, men at det trolig har vært kontakt mellom skandinavene og urfolk også i denne perioden med tanke på de 3 eksemplene fra Høyarktis i det tidligere utvalget av kildematerialet i studien. Senere ser man også at skandinavene tilegnet seg støttenner nesten utelukkende fra de høyarktiske områdene, og det er nærliggende å tro at dette delvis ble gjort gjennom en form for byttehandel eller i kontakt med urfolk. Denne kontakten kan gi ny innsikt i den første kontakten mellom Europa og Amerika, og kan også forutgå de tidligste tilfellene av kontakt fra L’anse aux Meadows og Newfoundland. Det faktum at hvalrossfangsten har skjedd i Høyarktis, vitner også om at skandinavene var villige til å ta store risikoer for å tilegne seg støttenner fra hvalross. Når dette ser ut til å eskalere først etter at bispedømmet på Grønland blir etablert, og kirken får mer kontroll over fangsten, indikerer at etterspørselen i det europeiske markedet på tiden var med på å drive ekspedisjoner og fangsten lengre nord. Selv om man kan anta at europeisk etterspørsel spilte en stor rolle i fangsten av hvalross viser av Ruiz-Puerta et al. at rollen til urfolket på Grønland og Høyarktis-Canada sannsynligvis har vært større enn tidligere antatt.

Litteraturliste:

Bately, Janet
 2007  
The Source - Text and translation. In Ohthere’s voyages: a late 9th-century account of voyages along the coasts of Norway and Denmark and its cultural context, edited by Janet Bately and Anton Englert, pp. 40–49. Maritime culture of the North 1. The Viking ship Museum, Roskilde.

Dectot, Xavier
 2018
When ivory came from the seas. On some traits of the trade of raw and carved sea-mammal ivories in the Middle Ages. Anthropozoologica 53(1):159-174

Frei, Karin M., Ashley N. Coutu, Konrad Smiarowski, Ramona Harrison, Christian K. Madsen, Jette Arneborg, Robert Frei, Gardar Guðmundsson, Søren M. Sindbæk, James Woollett, Steven Hartman, Megan Hicks, and Thomas H. McGovern
 2015
Was it for walrus? Viking Age settlement and medieval walrus ivory trade in Iceland and Greenland. World Archaeology 47(3):439–466.

Knudsen, Inge
 2007
Landnåmene i vest. Masteroppgave, University of Oslo, 2007. Unpublished Masteroppgave, Universitetet i Oslo, Oslo.

McGovern, Thomas
 1985  
The Arctic Frontier of Norse Greenland. In The Archaeology of frontiers and boundaries, edited by Stanton W. Green and Stephen M. Perlman. Studies in archaeology. Academic Press, Orlando.

Ruiz-Puerta, Emily J., Greer Jarrett, Morgan L. McCarthy, Shyong En Pan, Xénia Keighley, Magie Aiken, Giulia Zampirolo, Maarten J. J. E. Loonen, Anne Birgitte Gotfredsen, Lesley R. Howse, Paul Szpak, Snæbjörn Pálsson, Scott Rufolo, Hilmar J. Malmquist, Sean P. A. Desjardins, Morten Tange Olsen, and Peter D. Jordan
 2024
Greenland Norse walrus exploitation deep into the Arctic. Science Advances 10(39) 2024.

Star, Bastiaan, James H. Barrett, Agata T. Gondek, and Sanne Boessenkool
 2018
Ancient DNA reveals the chronology of walrus ivory trade from Norse Greenland. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 285(1884):20180978.

Sigurgeirsson, Magnús Á., Ulf Hauptfleisch, Anthony Newton, and Árni Einarsson
 2013  
Dating of the Viking Age Landnám Tephra Sequence in Lake Mývatn Sediment, North Iceland. Journal of the North Atlantic 5(21):1–11.

Svab, Courtney
 2017
Walrus Ivory and a History of Trade: Greenland Trade Networks in the North Atlantic. Edited by Emily Byrne and Daniel Whitter. The General Brock University Undergraduate Journal of History 2:60-73